På syverkstedet ReTuren på Trondhjem Turistforening, sitter Margit Seland en dag i uka og reparerer turklær for Trondheims befolkning

Prosjektet ReTuren har også etablert seg i Hamar og Stavanger.

– Det er et ønske om å starte opp i Molde også! Der er det mye fjellklatring og revnede bukser! sier Margit entusiastisk.

Den Norske Turistforening sentralt planlegger å spre konseptet til Bergen og Oslo og gjerne etter hvert andre byer rundt om i landet .

• Syverkstedet ReTuren i Trondheim

Margit tar imot klær som trenger litt kjærlighet, og sammen med kunden blir de enige om hvordan hun skal gjøre det. En revne i buksa eller jakka, en glidelås som enten kan fikses eller sette i en ny glidelås om det trengs. Det vil gi ny levetid til plagget. Av og til er plagget for dårlig til å repareres. Det kan være for mye som er utslitt, eller kvaliteten i stoffet er for dårlig. Om regnstoffet er boblete, er det for eksempel ikke vanntett lenger.

– Det er ikke alltid lønnsomt å reparere, men deler av plagget kan alltids brukes til noe annet.

Margit forteller at enkelte kunder er så nøye, at de knapt kan hogge ved i noe som er reparert. Men de fleste er fornøyde med resultatet.

Spre entusiasme for reparasjon

I tillegg til å reparere turklær, så holder hun kurs i reparasjon. Da får folk mulighet til å lære nyttige teknikker, reparere ull og turklær, i tillegg til kurs i redesign/omsøm.

– Alle er velkommen på kurs, uansett nivå. Noen trenger å lære å tre tråd i nåla, andre er veldig handy, forteller hun. Det viktigste er at de gjerne vil lære!

– Vi må lære folk å bli mer selvhjulpen. Sette i en knapp, reparere den revna. Lage en nødløsning når det trengs. Mange er så fornøyde når de klarer å reparere selv! Ta med en liten reparasjons-kit på tur!

Margit Seland

– Vi skal få i gang entusiasmen! Tenne en flamme! sier hun og ler.

Det er dette det handler om. Skape mestring og spre entusiasme for reparasjon.

Styrke kunst- og håndverksfaget

Det er ikke slik at alle lærer å reparere og lage ting av sine foreldre lenger. Noen generasjoner mangler reparasjonskunnskap. De har kanskje hatt noe om redesign på skolen, men det er varierende hvor god kunnskap lærerne har om reparasjon og håndverksteknikker, påpeker Margit.

– Elevene lærer bedre matte om man er god motorisk, sier hun. Unger må ut og klatre i trær, og også bruke hendene til spikking og annet håndverk! Hode og hender, hånd i hånd.

Jeg har troa på å styrke hode og hender. Gi mestring!

Margit Seland

– Noen sier de ikke er praktiske, men flere kan bli det. Men nøden er kanskje ikke der? De kan så lett kjøpe noe nytt.

Skyhøyt forbruk

Forbruket vårt i Norge er altfor høyt.

– Hvor alvorlig må ting være, for at vi skal gjøre endringer? spør Margit retorisk. I Europa står åkrene under vann, og av og til står Norge også under vann, det er for vått, eller ekstremt tørt. En ubalanse. Det sitter så innbarka i oss fra pushende reklame … Se vårens nye farge!, som om turjakka du gikk med i fjor ikke fungerer.

Det er også et problem at mye av det som selges, er av alt for dårlig kvalitet. Framtiden i våre hender gir oss fokus på denne problematikken, så det er en endring på gang i folks holdninger!

Det har i lang tid blitt satt ut containere, hvor folk kan levere inn klær som skal gå til gjenbruk. Det er ikke helt uproblematisk.

– Det kan gi en god følelse, og så kjøpes det lett noe nytt. De tenker at de gir til en god sak, men mye er av så dårlig kvalitet at det bare blir til søppel som brennes eller havner i deponier i Kenya og andre land. Flaut!

Produsentene må ta ansvar

Mye klær selges altfor billig. Folk har blitt vant til at klærne lages billig i Kina, mener Margit. Mens vi er vant til at rørleggerarbeid koster, fordi det gjøres i Norge, med norsk timelønn. Reparasjon oppleves dyrt fordi klærne er så billig å kjøpe nye.

Noe av ansvaret må ligge på de som produserer. Det koster dem så lite å overprodusere, og så havner mye av det i en søppelfyllingen.

Margit Seland, kunsthåndverker og reparatør på ReTuren

– Det burde ikke være lov å lage så dårlige ting! mener Margit. Det vi produserer, bør være god kvalitet og vare lenge.

Mange trekker i riktig retning

Det gjøres heldigvis mye bra, mener hun. Biblioteket og universitetet, renholdsverket og miljøorganisasjonene er alle aktører som trekker i riktig retning.

Det holdes kurs i reparasjon og det arrangeres klesbyttedager.

– Den unge generasjonen plukker det opp nå. De tenker at det er fint å bruke brukte klær. Men det er den godt voksne generasjonen som må ha et «spark i ræva», sier hun.

– Mange tenker at det å gå i brukte klær er ekkelt. Det trengs en holdningsendring.

– Egentlig burde ¾ av turbutikken vært bruktmarked, og ikke nye ting, sier Margit med et smil. Nå er det iallfall et område hos oss som har fokus på brukt.

Bruke det som er laget

Det betyr noe hva vi alle gjør. Vi kan være bevisste forbrukere og unngå å kjøpe nye, dårlige ting. Ta egne valg, og inspirere venner og familie. Gi brukte julegaver. Lære andre å reparere.

Ofte støter vi på dilemmaer. Kanskje man bare vil holde seg til klær av naturlige materialer, som ull og lin. Men når det står «ullblanding», kan det være 5 % ull, og resten laget av plast. Det er lurt å sjekke hva det står på lappen, om man må kjøpe noe nytt.

Men hun tenker annerledes om det som allerede er produsert. Ta for eksempel fleecegenserne som de begynte å produsere på 80-tallet.

– Da var det veldig hipt. Lette plagg. Men, det er jo plast! Nå lages det ofte heller ullfleece, som er mye bedre. Men det som allerede er laget, bør brukes, avslutter Margit.